I storsalen på Folkets Hus med ei sløyfe som er rød Sitter danseskolens minstemann å vet han snart skal dø. For fru Svæveland har sagt:"Småpiker, engasjer!", Men de er slett ikke så små, og dessuten er de flere. Og nå hører han den fjerne torden av bøffelflokk. Det hamrer stilett mot parkett når horden går amok. I stum forferdelse griper han naboens hånd Og hvisker et stille:"Mor, må det ende sånn?". 1-2-3, til siden, frem og en fot ned. Parketten knirker, noe tungt er på vei. Og med tennene blottet som til et smil Nærmer det seg. Og på 1-2-3... ...så har hun festet sitt grep, Hvis slikt kan kalles hun; Hun er på størrelse med en liten traktor og heter Gunn. Hun er kretsmester i alt som er tungt og skal hives langt. Han ser på henne og tenker:"Dette kan bli Interessant". 1-2-3, til siden, frem og en fot ned. Parketten knirker, noe tungt er på vei. Og med tennene blottet som til et smil Nærmer det seg. Og på 1-2-3... ♪ Om morgenen er det stille i Storsalen på Folkets Hus, Bare vaktmester Løen som suger ettertenksomt på en snus. Han har nettopp vaska gulvet, utenfor faller snø. I hånden holder han ei sløyfe som er rød. 1-2-3, til siden, frem og en fot ned. Og ingen her har hørt fra ham på en stund. Sist sett i en brennhet rumba med Gunn Going 1-2-3...