Svartesmien budde pao Bjeddla i Saogndal.
Da va dai daga dao ra draiv trådl i adle grende,
Or haug å hamra, adle staa i frao, å gjore jabnast ubya.
Some hadde tihelde aolmannavegen å skremde live ao farande fålk itte aodaga;
Da felaste ao dissa va Lundemyrstrodle so hildt seg pao
Londamyri midt i tjokkaste bøgdi. Svartesmien aotte ait trållsverd,
Flusi nabne va. So hende da ain laurdagskveld at han etla seg pao utfer.
Han stelde seg, stakk Flusi i slirao,
Tok ni bakkadn å følde vegen haim onde londadn dar han hadde myri framføre seg.
Ho skjain å blainkte i maonaskjine.
Å no saog han Londamyrstrådle so laog å sov,
Styggjele stort å hadde braitt seg midt ut yve myri.
Men dao rann sinne i svartesmien, aotte han makt å sverd,
So fekk han no råyna daim bi gjera ende pao uvite.
Darme raiv han Flusi å rik staole rett i bringao pao ra.
Dao vakna fodla trådle å skvatt opp,
Da vrai seg onde styngjen å fraista kvitta seg me sverdet.
"Stikk å drag" skraik trådle å tainkte å fao
Svartesmien ti å dra sverde aott seg atte.
"Lat staonda so staind ti maondags" sa smien,
å darme drog han vegen sin viare ti sjøs.
No laut trådle ti. Dao Svartesmien for haimatte,
Va ra daudt, å so stakk han Flusi i slirao.
Men dao åpna ra seg tri porta hiti Låftesnesfjedle,
å utao dai urde å krauk ra trådl, smaoe å store.
"No e bestn daue, no e bestn daue!" skraik rai.
So kom dai å tok Londamyrstrådle mødlo seg å drog ra me aover
Fjorn å inn igjøno ran støste portn.
Dar kvark trådlatye.
Siao lit portadn seg atte,
å fjedle gjåymde ra skremlige følgje i faonge sitt.
I laonge tie ittepao ottast fålk å fara her, å helst om kveldadn.
Da blainkte so onderle rao nire pao myri i maonaskjine.
Skrymsledn råyvde seg, å ri tyktest håyra trådlaskrik gjøno daln.
Kan henda trådli va attekåmne.