Du kom ilag mæ regnbåjinj, når himmeln gjekk tom fær regn Du sto ved endinj tå verden å lurt på om i kanskje trengte enj venn I børsta grusn tå knenanj mine, og såg broka ha fått eitt hål, Kanskje de sæ i, og skjønte at live i levde trengte hjelp for å komme i mål Du tok me i arma å leidd me gjønnå, mørke skog å kratt Du sa at daan e vakrast når, den sakte sklir frå natt I kjente vinden so kjætegna kinne, å følelsn tå å komme hæm Ingen skugge, så skremte bort, goe tanka, kvit å ræn Kjære mor, i e komminj hæm Te d minj goe venn, I gjor so mykje domt Teng so alder fær me bli glemt Når daganj va mørkar enn netn Og alle drømma for Ja, då va du go å renge, kjære mor I kasta vekk ti å år på et liv hælt fær me skjøl Ett ego-fokus ingen he tjent mæ å t slutt