Mannen med ljåen (Tekst/mel: H. Grønhaug) Eg satt i timevis i stolen Og kikket ut på solen, Eg ventet i det lengste På et vindpust ifra sør. Luften sto og dirret Og gresshoppene svirret, Og veien laget lyder Sånn som veier ofte gjør. Eg myste over bekken, Eg blingset bort på hekken, Eg skottet over plenen Og eg grøsset der eg satt. Koffor må det skinne Når eg helst vil være inne? Koffor e' det lørdag? Koffor blir det aldri natt? Mandag var eg ute, Og på tirsdag ble eg heftet, På onsdag kom min svoger Og på torsdag var eg trøtt. Fredag e'kje dagen Til å rote rundt i hagen, Eg satt min lit til helgen, Men til helgen e' eg nødt. Eg angrer som en bikkje, Eg tenker at: "Eg ve'kje!" Eg lengter inn til stuen, Det e' mulig eg e' lat! Men eg skal klippe opp tupéen Til han som fikk idéen Om å anlegge en plen På fem hundre kvadrat. Mannen med ljåen! Eg gir ka' som helst for en time i skyggen! Mannen med ljåen! Eg e' lang i armene og trøtt i ryggen! Eg føler meg helt gåen Her eg står og sliper ljåen, Eg har lest et sted at Roma Va'kje bygget på en kveld. Eg støtter meg til muren, Eg e' skeptisk til naturen, Eg burde vært begeistret, Eg e' sur allikevel. Eg kikker bort på naboen Som kjører rundt i hagen På en bitte liten traktor Mens hans kone står og ler. Om en time kommer myggen I skvadroner ut av skyggen, Eg har lyst te' pakke sammen, For eg orker ikkje mer. Mannen med ljåen! Eg gir ka' som helst for en time i skyggen! Mannen med ljåen! Eg e' lang i armene og trøtt i ryggen!