Det knirke i døra te rorbua no Ho ligg dær å gisne i land, vind og sno Det lokte av gammelt, og gromsat og glømt Men minnan har rorbua gjømt Her stridde det folket som bygde En heimplass som no e blidd tømt Førr folket e forn inn te byen Telbake e stilla å skrømt Men rorbuvalsen går, å går Å minne om di glemte år I rorbua fridde han Alfred en vår, da havet va blikkstilt å himmelen klår Der steama han Fritjof på Primus, å satt å følte med dråpan som datt Her sveiva dæm opp gramofon, å dansa ei midsommars natt Hit gikk dæm i snykov om morran, å vist det va tid å ta fatt Men rorbuvalsen går, å går Å minne om di glemte år Her engna dæm lina, her bøtte dæm bruk, her drømte dæm drømman, å længta sæ sjuk Mot nåkka dæm hørt om men sjelden fikk sjå Et mål som dæm trudd dæm sku nå Men folke langs kysten hadd trua om forholdan ellers va små i rorbua så dæm ei framtid, en drøm som forsvant i det blå Men rorbuvalsen går, å går Å minne om di glemte år Så rorbua ligg dær aleina no, folket e blidd borte, vi veit at dæm dro den dagen då fesken bei vække førr godt, å alt blei førr trangt å førr smått Men minnan kjæm sivans tebake når himlingen tones i grått Da minnes vi rorbua heime, å røttern vi alle har fått Å, rorbuvalsen går, å går Å minne om di glemte år