(Jan Eggum/Jan Eggum) Du kjenner ikkje meg Men kjæresten din var kameraten min Og eg var han som aldri hilste når eg kunne gjort det Et blikk og noen stakkars meter borte Du kjenner ikkje meg Du syntes eg var litt treg, men det var eg Som sendte lapper så deilige, men dumme Og som kjøpte mere vin når glassene var tomme Du kjenner ikkje meg Men eg gikk stum og sår et helt halvt år Fordi du gikk og ble forelsket i den bleien Mens eg holdt meg nær, men uten å komme i veien Du kjenner ikkje meg Men det var eg, det var alltid eg Som gratis kjørte deg og han dit du bor Og som ofte ringte deg uten å si et ord Så ble du redd, men eg holdt munn Og gikk og angret som en hund Og holdt meg taus en stund Men eg har lovlig grunn Fordi eg elsker mer enn han gjør Du kjenner ikkje meg Eg håpet du forsto at det var meg det jo Som ga den luen til deg anonymt, en rød en Og som sto rett bak deg i går i kinokøen For når du har gått inn så kjøper eg billett Til en film eg har sett Og sitter gjerne nesten ytterst på rad atten Og eg står av og til og ser ved huset ditt om natten Ja det e perverst, vil noen si Men sånne ord kommer fra de Som kaldt gjør alt forbi For kjærlighet vil si Noen e glad i deg for evig Du kjenner ikkje meg Men her e eg, visst e det eg Som står her no og spør kordan du har det Og eg har ventet i årevis på svaret Du kjenner ikkje meg Så du ser på meg fort og så ser du bort Og sier: Ikke særlig bra, men hvorfor spør du? Du tror visst ikkje at du kjenner meg, men det gjør du Du tror visst ikkje at du trenger meg, men det bør du Du kjenner ikkje meg