No sløkkes en dag som så vidt rakk å gråne
Og vise fram landet ei skjømmingsblå stund,
Og gjømt attom fjellan i aust står en måne
Som snart skal strø sølv over fjorda og sund,
I sør ligg ei strime av lys over tindan
Der dagen blør ut før han slokne førr godt,
Og vi står igjen med oss sjøl og med minnan
I mørketidslyset der allting blir blått
Så kom og vær nær meg – vær sol i desember
Når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn,
Førr året må følle sin kurs og kalender
Og stian blir tungtrødd når lyset førsvinn.
Men hold meg i handa og lær meg å vente
På solkvervingstimen då allting skal snu,
I mørketidslyset e varme å hente
Førr den som har mot tel å trosse og tru
Ja, streif mine strenga og løys i meg tonen
Tel landet som kvile ved midtvinterstid,
La mørketids-tankan og haust-depresjonen
Få vike førr strofe av blå poesi.
Vi leve med rest av en sommar i minne,
I lengting mot daga vi ikkje har fått,
Men kjem du meg nær skal vi solvarmen finne
I mørketidslyset der allting blir blått.