Å, så e det vår igjen Nuk et år som forsvann Halve livet står igjen Tida e som en brann Som et gammalt godstog på en solvridd skinnegong Det buldra og knaka Spira og spraka Her kjeme en ny sesong Å, liv, e du meir enn rust Finns det villfarne veia vi endå kan gå? Finns det drauma vi endå kan nå E vi meir enn rust? Ska alt bli som før igjen Og få liv en gong te Kjenne gamle arr som klør igjen Synde som ikkje fekk skje Alt e så løfterikt, det lukta løftebrot Det blinka og glitra Synge og kvitra Her kjeme knopp og skot Du kan ta sorgene på forskudd og tru gjelda e nedbetalt Du kan tru du e usårlig, men di uro e berre sparkla og overmalt Det e den tida i livet du e dømt te å drive mellom håp og resignasjon Du e endå en røvar, en seigliva støvar, stig av på neste stasjon