Se Tyvenes Konge han hastet Fra valsen som nettopp tok slutt Sin kappe om skulderen han kastet Og skyndte i parken seg ut Hva var det som rørte hans sinne Og gjorde hans panne så blek Kan hende et skremmende minne Fra dypet av lidelsens lek Han vokste opp uten foreldre I motgang, i sult og i nød Som barn med en bror som var eldre Han tigget det daglige brød Så ble han et offer av gaten Med venner som lærte han opp Hans evner de førte ham siden Til byens forbrytertopp Rundt bordet de sendte pokalen Men stolen til kongen sto tom En stigende uro i salen Blant mange som så at han kom Hans dronning den vakre blondinen Så herjet av lettsindighet Hun ble i sin fagreste ungdom Forført av hans livlighet Hun savnet fortvilet hans nærhet Og følte at noe var galt Hun spurte omkring hvem som visste Men sannheten ble ei fortalt Til sist fikk hun høre av vakten At kongen i parken gikk ut Da sprang hun av sted for å lete Og fant ham så der til slutt Stilt vandret hun opp til hans side Og hvisket forsiktig hans navn Han løftet pistolen til hodet For livet det kjentes så kaldt Et skudd smalt så høyt gjennom natten Et anskrik og så var det slutt På marken lå Tyvenes Konge Som fra de levendes rekker gikk ut