Langt inni svarte skauen, en liten koie står
Her har vi hatt vår bopel fra tidlig høst til vår
Med et økseskaft i neven fra morran og til kveld
Om natta på en trebenk, med trøya brukt til fell
Så snart det skimt av dagen og vi har fått oss mat
Da rusler vi i skauen og tar med øksa fatt
Det første hugg i grana, et snøras vi da får
På ryggen og i nakken, så den blir våt og sår
Det er tømmerhuggern's vise
Som jeg synger hver en kveld
Måne etter måne, så jeg snart kan komme hjem
Til alle de der hjemme, på gården under fjell
Nå er det stjernene i november
Som gir en rolig kveld
Vi jobber hele dagen, med og uten stans
For å hvile her i skauen, det blir en farlig dans
For beina de blir kalde og ryggen våt og svett
Men vinterdagen heler, så vi tar den helst i ett
Snart blir det mørkt i skauen, så er det kveld
For armene blir slitne og hugga ujevnt felt
Da rusler vi i koia og kjelen lunkes på
Da må vi kokkelere, før vi kan middag få
Det er tømmerhuggern's vise
Som jeg synger hver en kveld
Måne etter måne, så jeg snart kan komme hjem
Til alle de der hjemme, på gården under fjell
Nå er det stjernene i november
Som gir en rolig kveld
Bikker oss ned på benken, når vi har fått oss mat
Koser oss med pipa, mangt et hyggsamt prat
Om storting og regjering, om hvordan det var før
Om dem som styrer bygda og de som ikke noe gjør
Så blir det stilt i koja og praten stilner bort
Den ene som den andre på benken sovner fort
Mens tanken i drømme og vi til henne finn
Hun står der gjemt i tanken med smil på rose kinn