Vi så ham på fjellet i sommerens bris,
Han talte om lys og om salt,
Om lilje og fugl under himmelens sky,
Hans vennlige røst var i alt.
De sørgende, sa han, skal trøstes en gang,
Og de som forfølges, skal juble i sang.
De ydmyke hjerter skal arve vår jord,
Ja, salige er de som elsker og tror.
Vi kom til et fjell hvor Guds himmel var nær,
Der fikk vi et underlig syn.
Hans kropp ble forvandlet, hans drakt ble helt hvit,
Og øynene flammet som lyn.
Vi hørte en røst: "Se, min elskede Sønn!"
Da falt vi på kne for vår Mester i bønn.
Han kom fra det høye, men dypt steg han ned,
Og gikk fra Guds lys til det kors hvor han led.
Vi så ham til sist i Guds herlighets sky
Med levende ord i sin munn.
Han gav oss velsignelse, oppdrag og håp
I avskjedens hellige stund.
"Gå ut i all verden, fortell hvem jeg er.
Hver dag og hver time vil jeg være nær!"
Så dro han tilbake til lyset, vår venn,
Men en gang, i lys, skal han komme igjen.