Jeg stod på Mont en morgen. Da mintes jeg hvor mangt et Skjold ved borgene kløvdes, Og side brynjer sprengtes. Jeg mintes ham som riket Rådde først så velnøyd. Tord, min far, den kloke, Før den konge tjente. En mann seg ønsker døden Når han mister møyas favntak. For dyrt kjøpt er elskov Når etterpå man må gråte. Men bitre tårer feller For sin herre fluktredd gjeving. Sorgen vi led, vi kongsmenn, Er større enn sorg for kvinner. Ravner flyr til havna, Husker lik der finnes, Der hvor skipet fordum Førte nordmanns ætling. Hver dag ved Hillar skriker Høyt de glupske ørner, De som Olav fordum Gav føde mange ganger. Fra leik blant Kongens hirdmenn Jeg hastig bort meg vender. Min sorg vil sprenge brystet, Og bleik som bast jeg går her. Jeg minnes må de dager Da min lovpriste herre Med oss så ofte leikte Omkring på odelsgårder. Gid Kvitekrist meg dømte Til heite ild i Helvet Om jeg har hatt den tanke å komme bort fra Olav. I det er jeg uskyldig Til Rom jeg fòr, spør vitner, For å fri min sjel fra fare; Jeg sannhet ikke dølger. Da knarrer bar meg om landet Så lenge Olav levde, Smilte langs hele Norge Stupbratte fjell og kleiver. Men fra jeg fikk sorgen i hjertet Og saknet Kongens vennskap, Fant jeg at ublide var de, Alle lier i landet.