Det e ett stykke ned t byen men eg foretrekke å gå.
Gjennom rekkehus der fotballbanen, Ledålparken lå.
Nå e veien asfaltert, og alle kjøre for og nå.
Det de hadde glemt men som de plutselig kom på.
Så e den endelig tebake, denne dagen i April.
Og et øyeblikk med lykke gir et etterlengta giv.
Og det gjelde å stå tidlig opp før solen har tatt tak.
Det e endå mange timer t morningen blir dag.
Så kom t bake når du savneeee.
Å hørra bølgene fra haveeet.
Her har du någen du kan dela det med.
Her har du någen du kan dela det med.
Og eg har lenge gått å grubla på kor dette bere henn.
E det for seint å ta kontakt igjen ette alt det som har skjedd?
Og me skulle bare ha ett lite opphold og så se, og så kanskje prøva på igjen, men du vil vell ikje det.
Det går en nedover langs jernbanen der me pleide å gå.
Der vokse skogen ned te stranden men den fins kje lenger nå.
Det e merkelige ting så skjer, ting man kje ser.
Men eg stille ingen spørsmål merr, men ønske du va her.
Så komme dagen, da du ville.
Komma t bake t din elskede.
Men du har ingen du kan dela det med.
Nei du har ingen du kan dela det med.
Men så kom da du måtte.
Komma t bake t din kjæreste.
Nei du har ingen du kan dela det med
Nei du har ingen du kan dela det med.