Gjennom blåtåke kan hun skimtes Et lysglimt av silke og fred Gjennom mørker og vinternatt Kan du høre henne gråte og le Pikeøyne lyser i bekmørke netter Og følges av ren og rev En pikekropp satser og kaster seg ut i Et siste, men første svev På ny høres skriket fra pikebarnet Gjennom regn og iskald vind Atter en gang høres skriket fra juvet Som skjærer og trenger seg inn Du stivner ved lyden av skriket fra juvet Som fryser levende blod til is Det føles som knivblad i brusende årer Fra skriket fra juvet vil du aldri befris Hun vender seg mot deg i bekmørke netter Hun følges av ren og rev Hun kaster seg ut i et vintermørker I et siste, gjentagende svev