Det er sjelden jeg får ligge i fred når mørket kommer
Når døgnet sovner invaderes jeg av mørke ånder
Det ække lakenkledde skikkelser som haunter meg
De er svake, redde - likefremt poltergeist
Nå erem over meg, udøde udåder
Gjemmer seg i tjukk tåke og utstøter ulåter
Jeg ække redd, for jeg veit de bare finns i drømmer
Jeg må fordrive dem med vievann i strie strømmer Skriker-
Men ingen hører – hva kan det døyves av?
Sitter i vindu mitt og blåser ut et røyksignal
De setter meg på prøvelser med høylytt mas
Jeg hører skygger og ser spøkelser på høylys dag
Nedtegner gjengangere som jeg var Ibsen
Gjenferd fra fortida, men jeg ække charles dickens
Og detta ække markspiste skapninger
Men levninger fra en datid jeg vagt minnes
Det er tid for sjølransakelse og seine netter - sku -
Finni meg sjæl men finner aldri det jeg leiter etter –
Jeg ser jæværn på skulderen min, han flirer te meg
På den andre sittere en sliten engel og gir meg fingeren
Jeg må tilbake dit alt sammen starta –
Møte demmonene i døra, samle svara
Finne foreløpig fred - en slags pax romana
Men de fleste svara er bare fata morgana
Starten på plata, første sporet setter stemningen
Jeg ser sprekken i demningen og roper etter redningsmenn
Vet jeg har nøkkeln men jeg har låst den inne
Det som var gode stunder er nå bare såre minner
Tårene mine - de blander seg med spilt melk
Jeg har erklært meg skyldig men blitt frikjent
Tilbakefall i sikte - sliten og skjeggete
Omgitt av av ringskrømt som glir over veggene