Det e mykkje som e trist, Når du får tenkt dæ om. Og det e ikkje bestandig Du må tenke særlig heller. Du kan ligge og se i taket, Te det bare strømme på. Der e æ blitt ganske rå. Der e æ blitt ganske rå Ta det lille, røde skjørtet I ei eske oppå loftet. Som fikk danse med ho Anna, Og ho Anna dansa ofte. Det va smilehull på knærne. Det va risengryn te tenner. Det va ganske mye lykke, Som ble lagt i våres henner. Og nu E ho Anna voksen, Og ska flytte ut av huset. Og det e latterlig. Det e latterlig å gråte. Det e mykkje som e trist, Når du får leita litt. Og det e ikkje bestandig Du ska leite lenge heller. Når du kommer dæ i stemning Står tragedian i kø. Du kan bærre begynn å blø. Du kan bærre begynn å blø. Og det smilet hennes mamma Fra det året ho blei 15, Kommer nesten ut av ramma Med den første permanenten. Å, ho skreik sæ te de krøllan, Men nu sett ho der og smile. Det va ikkje slutt på krigen. Ho e nydelig på bildet. Og nu E ho mamma gammel, Men ho har det samme smilet. Og det e latterlig. Det e latterlig å gråte. Det e mykkje som e trist Når det e dit du vil. Og har kommet dit i livet At du har te salt i såran. Og kan holde dem ved like, Med et ganske lite dryss. Det blir nesten som et kyss. Det blir nesten som et kyss.