Det mørkne mot vinter som lenge skal vare, En sommar blei borte, en haust e på reis, Og leia e lagt der vi alle skal fare Som tvungen turist på et år underveis. Så fjern og så frostkald står stjern' der ute, Men nærar e lysan der menneskan bor. Som glør gjennom natta fra rimgråe rute, Skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. Og vi som blei født her – og tidlig fekk sanne At lyset og leiken har mørket som pant, Vi veit at den natta som ligg over landet, E pris førr en sommar som kom – og førsvant. Nei ingen treng sukke og vri sine hender I lengt etter solskinn og varme i sør, Så lenge som lysan fra nordnorske grender Førtell oss at her har vi søstre og brør. Vi veit at den ætta vi kalle vår eia, I elsk og i armod har kysten bebodd, Og tent sine lampe som fyrlys langs leia Tel merke førr folk som har segla og rodd. Ja, lysan fra stuen langs verharde strender I mørketidslandet har gått som ei bru, Med spenn over fjorda – lik utstrekte hender Med varme og kraft tel å tåle og tru. Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre Som bål imot natt på ei vinterkald jord, Der frosten skal vike når menneskevarme Får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.