Mot Grønland en høstkveld en bil suste ut Med Waldemar Pedersen kjekk Han kom for å treffe sin vordende brud Marit så vakker og sprek Han kom med Olympen og gikk inn i salen Sa Marit jeg reiser nu til Hakadalen Så får du nok unnskylde nu for i kveld I morgen er det søndag da møtes vi vel Hør gutten min falt ham da Marit i talen Den skuffelsen blir meg for slem Med glede jeg følger deg til Hakadalen Så kommer ved midnatt vi hjem Akk venn min det må du nok oppgi sa sjåføren For ute det regner og blåser som søren Men Marit hun ba ham så vakkert og blidt Og Waldermar føyet seg etter om litt Så bilet de hurtig til Stortorvet inn Det regnet og stormet så vilt Der oppe der vandret med mordlyst i sinn Han som hadde bilen bestilt Forelsket i Marit var han alt lenge Han visste at Waldemar bar fullt opp av penge I tegneboken han hadde så lur Bestilt ham til denne ensomme tur Og bilen den suste i vei som en vind Forut satt det elskende par Og bak ut satt skurken så skuffet i sinn En strek det i regningen var At Marit på ferden med skulle drage Usett han ville ta Waldemar av dage Og siden skjønne Marit til hustru at få Men nu syntes planen at rent gå i stå Og bilen den fór gjennom uvær og skog Og nærmet seg mot Hakadal Da den fremmede mann sin revolver oppdro Der hørtes et drønnende knall Tilbake sank Waldemar skutt i bakhodet Mens Marit skrek opp om det flommende blodet Så ble hun da selv ut i tinningen skutt Det hele det sto på kun i ett minutt Waldemars hode i dødsstunden lå Mot kjærestens skulder så ømt Så sluttet de elskendes hjerter at slå For dem var jo livskalken tømt Opp fór den morder og plyndret sjåføren Mens bilen ble halvveis i grøften utkjøren Så satte dette umennesket fluksens på sprang Mens uværet tordnet sin siste klagesang Sist i november ble anholdt en mann I ham alle morderen så Men da han sitt alibi vise kan Som uskyldig betraktes han må Den morders oppdagelse ennu vi håper De elskendes blod i mot himmelen roper Gjengjeldelese for hin grufulle natt Deres jordiske lykke den endte så brått