Kvelden hviler stille over Tafjordland Fjellene seg spegler i det klare vann Fiskerfolket rigger seg til nattens ro I de lune hytter hvor de har sitt bo Da var det det hendte som man kjenner til Og man må vel kalle det et skjebnespill Kunne de vel ane hvilken gru det ble Vandre inn i Tafjordbuktens stille fred Skredet kom og mange hjem ble lagt i grus Ingen skjønte før de hørte bølgens brus Mange kjempet tappert men det ble til ro Vandre stilt og rolig inn i dødens bo Mange måtte late her sitt unge liv Bort fra far og moder, søsknene og viv Sådan gikk det ofte her på livets hav Alle må jo en gang vandre til sin grav Tafjord hviler atter som om den har glemt Hva det i sin kalde våte grav har gjemt Men den gode hyrde tar dem til sin brud Alle må jo en gang vandre til sin Gud