Eg vil synge om min sorg, Om en pige Ingeborg Som for evig haver knust mitt unge hjertet Og med tårer her eg står, mens min harpe langsomt slår For det letter å få trøkke ut sin smerte Det var en afting då eg gikk Uti sandviken med trikk Det var en sommerkveld og månen skjen så blidig Intet ondt eg tenkte på, kun sin tur eg ville gå Men han endte no så svinaktig utidig For på fjellveien der sto En yndig pige lill og lo Hun var så storskjønn at eg tenkte du får freste Eg gikk hen å sa som så Kveld mor, kess skal turen gå? E du også ut'å går på byens beste? å, men hon ja hon var go Tenk hon så på meg å lo å sa, gå hem igjen å sei du hakkje vært her Men då følte eg på stand At mitt hjertet kom i brann Då forsto eg ka de kaller elskovssmerte Og så var vi kjennskap gjort Eg bedårte hinnar fort For te sånnte sånne piker nokk så snaue Eg fortalte kem eg var, hon sa kor hon var ifra Og tenk så var vi begge ifra samme smauet Og så gikk vi arm i arm, elskov brente i min barm Det er underlig med amor sine piler Og så skjøsst'eg henne kor, der et minnesmerke står Med den innskrift; husk at hesten trenger hvile Men eg skal sei hon vak'kje ty, då vi kom til bellevue Då gikk treskeheten hinnar ut i varmen For en sjømann der hon såg, han var bort fra laksevåg Han sto og flirte med et handorgel i armen Falske ly forlot hun meg, sa farvel og takk for seg Og gikk med han, ja det var nokke å vere kry av Men mitt arme hjertet fikk, akkurat så et dolkestikk For tenk hon lo ut av meg då hon gjekk den sløyar Først bestemte'g meg te dø, å te å gå i dybe sjø Men etterpå bestemt eg meg til la det vere å du fagre falske venn, mon vi treffes mer igjen Men på fjellveien der går eg aldri mere