Herr Sinclair dro over salten hav,
Til Norig hans kurs monne stande.
Blandt Gudbrands klipper han fandt sin grav,
Der vanket så blodig en panne.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.
Ved Romsdals kyster han styrte til land,
Erklærte seg for en fiende.
Han fulgte fjorten hundre mann
Som alle hadde ondt i sinne.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede
De skjændte og brente hvor de dro frem,
All folkeret monne de krenke
Og oldingens avmakt rørte ei dem,
De spottet den gråtende enke.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.
Barnet blev drept i moderens kjød,
Så mildelig det enn smilte.
Men ryktet om denne jammer og nød
Til kjernen av landet ilte.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.
Og baunen lyste og budstikken løp
Fra grande til nærmeste grande
Og dalens sønner i skjul ei krøp,
Det måtte herr Sinclair sande.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.
De bønder fra Vågå, Lesja og Lom
Med skarpe økser på nakke
I bredebygd tilsammen kom,
Med skotten ville de snakke.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.
Frem bønder, frem i norske menn
Slå ned, slå ned for fote!
Da ønsket seg skotten hjem igjen,
Han var ei rett lystig til mote.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.
Ei noen levende sjel kom hjem,
Som kunne sin landsmann fortelle
Hvor farlig det er at besøke dem
Der bor i blandt Norigs fjelde.
Vel opp før dag,
De kommer vel over den hede.