Et veddemål med deg du min fagre mø
Jeg setter hundre daler mot ti
At som jomfru kan du gå til den gode grønne skog
Men som jomfru skal du ikke vende hjem
Et veddemål med deg du min gode venn
Du setter hundre daler mot ti
Som jomfru skal jeg gå til den gode grønne skog
Og som jomfru skal jeg også vende hjem
Og da hun så kom til den gode grønne skog
Fant hun ham i in dypen søvn
Men en kappe så god og en rose rød som blod
Og et knippe grønne kvister ved sin fot
Tre ganger hun gikk rundt sin sovende venn
Tre ganger hun kysset hans kinn
Tre ganger hun la sin hånd på hans bryst
Mens han lå der i sin dype søvn
Så tok hun en ring av det rødeste gull
Og bandt den fast i hans hår
Dette for å la sin kjæreste forstå
At hun hadde vært der mens han sov
Og dagen rant han tilslutt våknet opp
Og fant at han var ene og forlatt
Da husket han med skam sine dristige ord
Og skjønte at hans veddemål var tapt
Tre ganger han ropte på sin tjener og sin hest
Tre ganger han ropte på sin hund
Hvorfor vekket du meg ei av søvnen så dyp
Når du så at min kjæreste var her
Tre ganger, min herre, ropte jeg ditt navn
Tre ganger blåste jeg i mitt horn
Men jeg kunne ikke vekke deg av søvnen så dyp
Før din hjertens skjære var gått
Hadde jeg vært våken da min kjæreste var her
Skulle jeg min vilje ha fått
Hvis ikke skulle fuglene i denne grønne skog
Få slukket sin tørst med hennes blod