Det va natt, det va kaldt, det va vind, det va sludd.
Den reisen e tenkt, han burda finta og snudd.
For leng hadd han gått no.
Han va sliten og trøtt.
å han følt sæ litt bitter, villa bit i nå søtt.
Omsider så kom han opp t foten av fjellet.
Han begynt å klatre, men han fikk blodige hender, så han søkte etter ly, og han fant sæ ei hule.
Og laga sæ en fakkel som han bant med ei tue, fikk gnista t en flamme, før han gikk lenger inn, med øyan ufokusert og blikk som en blind, grotta delt sæ opp, å vart spredd av tunnela, med variert høyda, bredda, lengda.
Magefølelse va hans eneste ledetrå.
Så han tok et valg og forsetta med å gå.
Så ut fra mørket tredd det fram en hæsli type, et jævelaktig vesen