Det va natt, det va kaldt, det va vind, det va sludd. Den reisen e tenkt, han burda finta og snudd. For leng hadd han gått no. Han va sliten og trøtt. å han følt sæ litt bitter, villa bit i nå søtt. Omsider så kom han opp t foten av fjellet. Han begynt å klatre, men han fikk blodige hender, så han søkte etter ly, og han fant sæ ei hule. Og laga sæ en fakkel som han bant med ei tue, fikk gnista t en flamme, før han gikk lenger inn, med øyan ufokusert og blikk som en blind, grotta delt sæ opp, å vart spredd av tunnela, med variert høyda, bredda, lengda. Magefølelse va hans eneste ledetrå. Så han tok et valg og forsetta med å gå. Så ut fra mørket tredd det fram en hæsli type, et jævelaktig vesen