Du ha kommi fra så langt i fra Medt i salen sto du da Med følget sto rundt dæ, sang og lo Du sto å stirra opp mot mæ Så fargerik mot gråe mæ Den tydelig lengseln hadd vi begge to Og du sto berre i ro som om det va berre oss to Da såg æ at du gråt Da følket trekt sæ høylytt ut Og festen fikk ein stille slut Sa tårevåte auga "kom bli med" æ møtt ditt blikk med påkledd lyst Tok gitarn fra mitt nakne bryst Du begynt å gå og æ følgd med Og da vandra vi mot nattehimmelns mørke Mens ferga legg te stille havn(?) fra sør Du sa du likt den tida her æ sa at sommern nok va ber Men fargan sa du, har du sjett dem før Så tok du med mæ ut i ditt fargerike skinn Du sa løvets raue farge vil du itj slepp den inn Som løv som fell fra treets grein Falt blodet da æ rørd din? Som brent (?) vil alltid høsten kom som før Så satt vi der og tok oss tid Og kjent at livet glidd forbi Men læl villa ingen av oss stopp For av og te vil livet sjøl at vi tar oss tida te å føl Fer så å bring oss over neste topp Og vi satt bere i ro og det va bare oss to Og ingen, ingen av oss gråt Og da va vi under nattehimmelns mørke Mens fergen han hadd stille gått i søvn æ sa æ likt den tida her Sjøl om sommern kunn vær beir Men fargan, sa æ, ska æ aller gløm Så gikk vi ut i det fargerike skinn Du va åpen og æ fikk kåmmå inn Og fra greinan sprang nye knoppa ut Dem va rau fra ein nyforelska gut Men brent vil alltid høsten kom som før Og over oss va nattehimmelns mørke (?) Og vannet låg i blankt og stille ro æ sa æ likt at vi va her Og det trøngtes ingen fleir Men nu stekk vi, sa æ Førri det bli flo Så gikk vi heim i det fargerike skinn Det som va bortgjemt hadd du hjølpt mæ å finn Og vi skiltes for godt og sa farvel æ gikk heim, du gikk inn på ditt hotell Litt brent vil alltid høsten kom som før